I tidens brusende strøm, vi er som reisende i den støyende verden, som haster av gårde med føttene våre, mens sjelene våre er pakket inn lag på lag av travelhet og press. Livets trivialiteter er som fine sandkorn som gradvis fyller hullene i hjertene våre. De en gang varme og vakre kjærlighetsfølelsene synes å gli stille bort uten å merke det, og etterlater bare et goldt og ensomt syn. En enslig hortensia, som en lysstråle som trenger gjennom disen, lyser opp det glemte hjørnet dypt inne i hjertene våre, slik at vi kan omfavne livet på nytt og gjenvinne den lenge tapte varmen og kjærligheten.
Kronbladene på denne hortensiaen er omhyggelig laget av fin silke, hvert enkelt livaktig og tilsynelatende i stand til å skjelve ved den minste berøring. Med en sjarmerende glød i sollyset, ser det ut til at den forteller en eldgammel og mystisk historie. I det øyeblikket ble jeg fullstendig betatt av den ensomme hortensiaen. Det virket som om jeg hadde en samtale med den på tvers av tid og rom. I denne travle og støyende verdenen var den som en fredelig perle, som roet ned mitt rastløse sinn umiddelbart. Jeg bestemte meg for å ta den med hjem og gjøre den til et lyspunkt i livet mitt.
Denne ensomme hortensiaen har blitt en nær følgesvenn i livet mitt. Jeg plasserte den i vinduskarmen på soverommet mitt. Hver morgen, når den første solstrålen skinner på den gjennom vinduet, føles det som om den har fått liv, og sender ut en mild og varm glød. Jeg satt stille ved sengen, så på den og følte denne roen og skjønnheten. Det føltes som om alle mine problemer og tretthet forsvant i dette øyeblikket.
Da jeg kom hjem med min utmattede kropp, så jeg at hortensiaen fortsatt blomstret stille der, som om den ønsket meg velkommen tilbake. Jeg strøk forsiktig over kronbladene, kjente den delikate teksturen, og gradvis forsvant trettheten og ensomheten i hjertet mitt.
Publisert: 23. august 2025