Peonene og vannliljene med bladbunter legemliggjør den symbiotiske filosofien om blomster og blader

I blomsterkunstens verden, hver blomsterbukett er en dialog mellom natur og håndverk. Peon-, lotus- og bladbuketten kondenserer denne dialogen til et evig dikt. Under dens bedragerske form ligger den symbiotiske filosofien om blomster og blader som har vært gjensidig avhengige i tusenvis av år, og som stille forteller historien om balansen mellom liv og natur over tid.
Peonens kronblader ligger lagvis oppå hverandre, akkurat som kanten på en adelig dames skjørt. Hver linje gjenspeiler naturens delikatesse, og endrer seg gradvis fra en myk rosa i kanten til en mild gulfarge i midten, som om den fortsatt bærer morgenduggen og skinner med en varm glans i lyset. I motsetning til dette er Lu Lian ganske annerledes. Kronbladene er slanke og spredt utover, som tåspissene til en fe i vannet, og utstråler en renhet fri for støv. Som spor etterlatt av en mild bris, klynger de gule støvbærerne seg sammen i midten, som små ildfluer, og lyser opp vitaliteten til hele blomsterbuketten.
Bladene i bladbuntene har ulik form. Noen er like brede som palmer, med årene tydelig synlige, som om man kunne se sollysets bane som strømmer gjennom bladene. Noen er like slanke som sverd, med fine takker langs kantene, og utstråler en seig vitalitet. Disse bladene sprer seg enten ut under blomstene og gir dem en mild grønnfarge. Eller spredt mellom kronbladene, er de verken for nære eller for fjerne fra blomstene, verken overskygger hovedfokuset eller fyller hullene på riktig måte, noe som får hele blomsterbuketten til å virke fyldig og lagdelt.
Sann skjønnhet er ikke en isolert eksistens, men den glansen som blomstrer i gjensidig avhengighet og gjensidig prestasjon. I tidens lange elv har de i fellesskap komponert en evig ode til symbiosen.